Det var i den tiden vi gikk omkring i ensomhet, holdt avstand til hverandre, hamstret hermetikk, skvatt da vi møttes mellom hyllereolene i butikken, noen skrev «stay the fuck home» på sosiale medier, vi ble nektet tilgang til våre andre hjem på fjell og langs fjord så fremt hjemmene lå i andre kommuner enn våre egne, vi fryktet viruset og vi vasket hendene, ofte, i både såpe og sprit. Det var nettopp i denne tiden jeg vandret rundt i skogene og lette etter veien ut av ensomheten, veien opp, veien som kunne få tankene unna at ungene ble nektet adgang til skolene, klassekameratene, parkene, idrettsarenaene, gleden, friheten, at bedrifter gikk konkurs og at arbeidsledigheten ble rekordhøy, at økonomien var på vei til helvete, og at privat sektor ble overlatt til seg selv. Jeg lette etter veien videre, veien opp, veien opp fjellet. Og fant den i et skogholt ovenfor Ree gård, noen hundre meter opp grusveien til Beistadgrenda. Hvem skulle tro at meningen med livet kunne finnes så nært, i sykkelavstand, i gåavstand faktisk, fra de isolerte hjemmene i det som egentlig bare er et stort byggefelt, Stjørdal sentrum.

Jeg strakk ut ei hand og fant Professoren, idrettsuniversitetets og idrettsuniversets wonderboy, legenden fra Store Vengetind, selveste Sysifos som kjemper videre uavhengig  fjellets og steinens voldsomme overmakt. Professoren tok handa mi på strak arm og ble med på ekspedisjonen inn i det ukjente, mellom einerbusk og tornekratt, gjennom mosedotter og løsgods. Her var ingen ambolt hvorpå gudene kunne hamre, her var løse skiferflak, grus og jord. Med sag, kniv og stålbørste ryddet vi oss vei, steg for steg, tak for tak, støvet trengte inn i neseborene, vi svettet salte strømmer, blod rant fra hendene, aldri hadde vi det så godt som dette.

Senere kom Obersten, Trollfar og Harelosen med hver sine børster, flere tau, og vi var med ett en hel gjeng som hang og slang, noen ganger med gledesrop og seiershyl, andre ganger med skrekkfyllt fryd etter et fall med hodet ned og føttene opp, kun sikret i en enslig liten kile i et trangt lite riss, som tok tak da vi trengte det som mest. Stålbørstene lignet mer og mer på sveisen til en middelaldrende mann med mange frustrasjoner i livet, men fjellet åpenbarte seg mer og mer under et belegg av tilårskomment lav og bratte mosesenger. Vi børstet støvet av det gamle fjellet som hadde sett fortida på nært hold, den gang vikingene sloss på sletta nedenfor, da den lokale småkongen Birger av Varnes ble nedkjempet av selveste Harald Hårfagre, den gang helleristningenes budskap ble hamret for første gang, den gang det første mennesket barbent kryssa Stjørdalselva. Vi børstet støvet av fortida, for framtida si skyld.

Under den store hetebølgen i juni 2020 gjorde vi oss ferdig, midlertidig ferdig må sies, det er fortsatt ruter å finne, små tak å holde i, men vi kunne ikke holde munn lenger, vi måtte fortelle, vise fram lysglimtet i koronaens tid, vi ville legge ut bilder på sosiale medier, klatrefører over det vertikale tivoli, lekeplassen for tolvåringene som aldri ble voksne, som sprang rundt i skogen og lekte cowboy og innfødte amerikanere. Vi ville dele denne berørte natur slik at den kan berøres av enda fler som en hyllest til den norske allemannsretten, friluftslivets gleder, turistforeningen og det norske flagg. Og ikke en metallbit står i fjellet, ikke en bolt, alt er klatret og skal klatres på tradisjonelt vis med kiler, slynger og generell dødsangst.

Det er nok ruter på Ree til at dette kan fungere som en fjelltur, selv om det ikke er noen topp, noen tinde, ingen varde, men følelsen av fjellet kan man ha likevel, der man står alene på en standplass, ser over tretoppene, kjenner taudraget, hører vindsuset, frykter regnskyen som kommer inn dalen. La oss kalle det en øvelse for de store bestigninger, et sted å starte sesongen, varme opp, ta med seg den rustne makkeren og drille rutinene. Alle fjell kan ikke være Stetind. Noen må ta kjærlig vare på de undertrykte fjellene også, de som aldri blir fotografert av turistene, som den flekkete bananen i butikken som aldri blir kjøpt, og husk at det er de svarteste bananene som er de søteste.

Nyt fjellfølelsen. Vær forsiktig. Men ikke for forsiktig. Livet er jo best når det kiler litt.

Tau!

av Håvard Flatmo